NO FILTER NEEDED

Jeg begynner å bli mer og mer komfortabel med å poste bildene mine som de er helt uten å retusjere eller fjerne noe, jeg syns fortsatt det er vanskelig men jo mer du gjør noe som skremmer deg jo mindre skremmende blir det til slutt. Kanskje jeg en dag syns det er peace of cake?! Håper det.. 
Jeg ble faktisk ganske fornøyd med dagens bilder, selv om jeg verken hadde vipper, eller noe særlig øyesminke. En ganske naturlig look i forhold til det jeg har pleid å gå for. 

Jeg har fått meg en del nye klær fra nelly og bare så det er sagt så er ikke kåpen min ekte pels. Jeg støtter ikke pelsindustrien. 
Denne uken har vært ganske stor for meg både med tanke på at jeg skal samarbeide med klinikken Frøken Dings i Bergen, at jeg har utfordret meg selv på områdene jeg har og generelt det å begynne å endre tankegangen min. Det er faktisk ganske forfriskende og alle er så stolte av meg. Jeg skjønner nå at jeg overdrev mye før, både med sminken, redigeringen, leppefillers og måten jeg fremsto på sosiale medier på, på den tiden syns jeg bare folk var pirkete og dømmende, men nå tenker jeg jo at det var ikke en sunn måte å være på. Det kan det ikke ha vært nettopp fordi jeg føler meg så mye bedre når jeg har sluttet, er meg selv og ikke lyver for meg selv og følgere. Det føles deilig rett og slett! 

Jeg har mye jobb å gjøre nå da, jeg jobber jo faktisk hjemmefra som leder og med skjønnhet, en ganske spennende jobb. Jeg tror også ærligheten min er bra for den fronten også! Jeg håper dere syns innleggene mine er inspirerende, jeg vet mange kjenner seg igjen og det gjør meg glad å vite at jeg viser dere noe som er ekte og ikke tilgjort. Skal noen se opp til meg skal det være på rette grunnlag! 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

#nofilter #nofilterneeded
 

I DAG GJØR DET VONDT

For under en uke siden visste ingen av mine følgere på sosiale medier hvordan huden min ser ut 100% uten retusj og sminke.. 
At jeg blottla meg på den måten jeg har gjort er jo bra, for både meg og de som ser. MEN.. Det føles rart og litt vondt samtidig, det har blitt en vane å ta bildene, legge dem inn på data, retusjere bort ringer under øynene, kviser, arr og ujevnheter for så å sende de på mail, lagre på telefonen og ta dem en runde til i appen facetune.. Det er jo faktisk ganske sykt, at et enkelt bilde måtte gjøres så mye med før jeg følte det holdt opp mot standarden til hva jeg kunne poste på feks instragram og det er jo bare trist. 

Jeg må bare fortsette nå.. Jeg må holde meg til det jeg har bestemt meg for og fortsette å bygge opp selvtilliten min fra innsiden. Det er bare litt rart å få så mange meldinger, innbokser på facebook, instagram, kommentarer på bloggen og telefoner om hvor stolte folk er av meg. Jeg ser at dette er det beste jeg kunne gjort og jeg hadde aldri noen gang trodd jeg skulle bli et forbilde for noen ved å vise meg selv bak masken uten retusj og sminke. Nå er det i gang og det må bare komme i mål! Nå nærmer det seg behandlinger, jeg er veldig spent. Jeg gruer meg en del til møte med klinikken på Torsdag. Da skal jeg stille opp uten sminken og filmes på nært toll. Jeg skal fortelle hvordan dette har vært for meg i så mange år, hvordan det har plaget meg med aktive akneutbrudd og det å få så mange arr av det. Jeg skal fortelle litt om hvordan det fikk meg til å bygge opp en fasade av “flawfless” makeuplooks som egentlig ikke var så feilfrie som jeg ønsket de var og jeg skal fortelle at jeg vil jobbe med selvbildet mitt, gjøre øvelser som å gå ute uten sminke i situasjoner jeg aldri før kunne tenke meg å gjort det i. Jeg må bare lære meg at det er ok. Jeg syns det er fantastisk av klinikken å gjøre det på denne måten. Jeg har veldig godt av det og tar dere gjerne med på reisen min til både bedre hud og bedre selvbilde. 

Takk til alle som støtter meg, det har gjort reisen min en del mer motiverende for meg! 

SONY DSC

Jeg orker ikke skjule meg bak en maske lenger. Jeg ønsker dere skal se hva som er virkeligheten for meg og tusenvis av andre jenter og gutter.. 
 

SLUTTER HELT MED LEPPE-FILLERS

Dette er noe jeg bare føler jeg må gjøre.. For noen år siden begynte jeg med fillers i leppene, uten å tenke helt over det der og da tror jeg den dårlige huden min var grunnen for jeg gjorde det med tanke på jeg har så fyldige lepper naturlig. Jeg var så usikker på meg selv og hvordan jeg så ut, mye på grunn av huden i ansiktet som plaget meg sånn at jeg ville flytte fokus over på noe annet i ansiktet. Jeg kan nå forstå hvorfor mange hadde sterke reaksjoner på dette. Nå som jeg har begynt å jobbe med meg selv og selvbildet mitt føler jeg det er på tide å bestemme seg 100% for å droppe fillere i leppene mine. 

Det er 2 år siden jeg rørte leppene sist, jeg har ikke mer restylane igjen i leppene nå men står igjen med en leppekant med arrvev som gjør at kanten kanskje aldri går heelt tilbake igjen. Fylden og formen leppene har nå er naturlig. Jeg fikk vite på klinikken som behandler huden min at det å overfylle leppene med restylane ikke er så veldig lurt fordi: selv om restylane ikke er en “permanent” behandling så dannes det arrvev i leppene hver gang du fyller dem, det vil si at de kanskje aldri går tilbake til normalen, så vær litt obs på dette før du tenker på fillers i leppene, dette er noe jeg aldri hadde hørt om selv. 

Jeg tror at nå som jeg utfordrer meg selv på mitt sterkeste til å godta meg selv før jeg begynner på behandlingene til huden så har jeg tatt mange skritt i riktig retning, jeg tror også at å droppe leppe-fillers vil gjøre noe bra for meg. Jeg syns det er viktig jeg fikk vist følgerene mine sannheten bak bildene mine og at jeg har godt av å klare å legge ut u-retusjerte bilder. 

På denne bloggen skal det verken nå eller i fremtiden finnes retusjerte bilder, grunnen er jo for å vise at alt man ser på nettet ikke alltid stemmer. Jeg tror at det å vise seg selv som man er uten filter og tilgjorte bilder er lurt for både en selv men også for dem som ser bildene. Jeg gleder meg til å vise dere fremgangen med huden min når det starter, det kommer nok til å bli noen tøffe innlegg med tanke på hvordan slike behandlinger foregår, det er en lang, røff og vond prosess. 
For meg er det viktig som skrevet tidligere å jobbe med meg selv før jeg går i gang med å fikse huden. 

SONY DSC

PS: Leppefillers er ikke så u-permanent som du kanskje tror.. 

LYVER IKKE FOR MEG SELV OG FØLGERE MER

I dag måtte jeg utfordre meg selv igjen, jeg har bestemt for å gjøre en eller annen ting hver dag som hjelper meg å fikse innsiden min for å til slutt stoppe å ha et kompleks for huden i ansiktet mitt. I dag ble det å ha en “photoshoot” med typiske outfit-bilder bare uten sminke på huden. Det er jo skummelt og det føles ut som jeg blottlegger meg selv. 

Alt i alt syns jeg faktisk bildene ble fine. De er jo ikke perfekt og for under en uke siden kunne tanken på å legge ut et slik bilde aldri falt meg inn.. Selv om de ikke er perfekte så syns jeg på en måte de er nettopp det også samtidig. Fordi nå viser jeg meg selv og hvordan er det feil? På ingen måte. Jeg føler meg fri for mørke tanker om hvordan jeg ser ut, jeg føler meg så lettet. Jeg er også ganske stolt.. Jeg trenger aldri legge ut et bilde med dårlig samvittighet igjen og kan vite at de fine tilbakemeldingene jeg får er ekte, det vil si jeg kan ta dem til meg med åpne armer fordi jeg er ærlig. 
Det kribler litt i magen med tanke på neste uke og jeg er så spent på hvordan behandlingene vil bli. Også merker jeg nå i skrivende stund at det er fortsatt ganske skummelt å poste disse bildene. 

Det blir skummelt å trykke publiser på dette innlegget.. Det blir vell sånn når man har fokusert så lenge på at det som legges ut skal ha en viss standard og stil. Det blir til slutt en sykdom når du først blir avhengig av å redigere, finpusse og justere på bildene dine. Plutselig skal huden være porselen, tennene hvitere, øyne hvitere og fargen forsterket, hår og bryn skal være on fleek og listen går videre i det uendelige. Det er nettopp denne fasaden jeg har laget meg.Jeg kommer til å fortsette å ha en beautykonto på instagram med makeuplooks, forskjellen blir bare at det vil være uten retusjering for å ikke lyve for dere men mest av alt for å ikke lure meg selv og bygge meg en boble jeg blir sittende fast i. Det gjør en jo bare ulykkelig og gir samtidig urealistiske idealer for andre som ser, det er jo ikke bra for noen. 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

 

SKRUBBET ANSIKTET MED KLORIN OG SVAMP

Den tiden var veldig tøff da dette skjedde.. Noen tenker kanskje at det ikke er så mye å bry seg om men for andre er det den store skrekken å ha det sånn, se sånn ut og slite med disse problemene. Den verste skrekken er ofte å vise ansiktet nakent uten sminke, spesielt når man skjemmes over det. Det burde du ikke gjøre, jeg burde heller ikke gjøre det. Dette jobbes med nå- og det at jeg har vært åpen om det, vist det og har vært ærlig har åpnet mange nye dører for selvbildet mitt..

Jeg vil gå dypere inn på når jeg var 16-17 år gammel og tydde til desperasjon for å få bort byllene i ansiktet mitt som jeg så sårt skjemtes over.. 
Over en lang periode forverret problemet seg, jeg fikk antibiotika kurer, kremer, tips og behandling, tydde til laser og bedre kosthold men problemet ville ikke gi seg. På et punkt ble det så mange, store og vonde klumper, kviser og akne på kinnene mine at jeg kunne ikke ta på sminke en gang fordi det var direkte smertefullt å komme borti utbruddene. Jeg hadde dusjet, til helgen skulle jeg i bursdag. Når jeg kom ut av dusjen var det et slik speil på badet med 2 sider, ene siden med vanlig speil og andre siden med et speil som viser alt nærmere “zoomet inn” 
Jeg så meg tilfeldig i speilet med forstørret effekt og begynte å gråte, jeg tenkte: Fy søren så stygg jeg egentlig er. Jeg satt meg ned på gulvet og gråt, jeg skulle ønske jeg bare kunne rive bort huden i hele ansiktet. Jeg ble sint og i sinne fant jeg frem klorin og en svamp mens jeg gråt. Jeg tok den røffe siden på svampen og dunket ned i klorinen og skrubbet ansiktet mitt hardt og fort til blods i håp om at jeg skulle svi bort de forferdelige utbruddene. Jeg hovnet opp og ble helt rød og så verre ut enn noen gang og jeg kan jo bare påpeke at det ikke var en lur ting å gjøre. 

Så det å poste den nakne sannheten for dere river opp sjelen min akkurat nå, men det trengs. Jeg må bare lære meg at dette er jeg ikke alene om og at jeg må jobbe med innsiden min også. 
Jeg skal jo som skrevet tidligere i samarbeid med Frøken Dings få ordnet huden min så bra som de kan få til. Og jeg må godta at det aldri blir perfekt, jeg må godta at jeg kan like meg selv like godt uten sminke og jeg må øve meg dag for dag på å se i speilet og tenke fine tanker.. Jeg gleder meg til behandlingene og jeg vet jeg har godt av å konfrontere dette før jeg går i gang med det. Jeg vet jeg har godt av å droppe de retusjerte bildene og jeg skal fortsette denne nye måten å tenke på. Behandlingene, fremgangen, tanker og fortvilelse vil bli postet her. Dere kommer ikke til å finne tilgjorte retusjerte bilder her med mindre det er et før og etter bilde av hvordan jeg tidligere brukte lang tid på å fikse et bilde før jeg kunne legge det ut. 
Lager jeg makeuplooks med arr som vises så vil dere se det, fordi et arr eller flere definerer ikke skjønnheten vår og det er jeg på vei til å forstå nå. 
 

SONY DSC

Jeg er bare en av mange andre med samme problem.. 
Nå tenkte jeg at jeg skal prøve å lage en fin, naturlig look med sminke på øyne og lepper men nakent på huden.. Kanskje jeg skal tørre å sette det som header? 

Husk at dere er vakre alle sammen.

HOPPET UTFOR ET STUP

Jeg ønsker å oppdatere dere på hvordan dagen i dag var for meg, det føles ganske rart å plutselig finne ut jeg vil gå i en ny retning med tanke på hvordan jeg viser meg på sosiale medier. Det er rart for meg og tar jo absolutt mye mindre tid å la være å retusjere bildene mine og det at jeg ikke har på hudsminke i det hele tatt er noe jeg aldri kunne tenke meg å legge ut slik at andre kan se hva jeg “skjuler” 

Når jeg kom inn på senteret i dag merket jeg fort at den gamle følelsen av å skjemmes prøvde krype fint tilbake på plassen sin og gjøre meg usikker, naken som jeg var i ansiktet valgte jeg å overse det og tenke at det er helt normalt og vet dere hva jeg la merke til i løpet av dagen? At flere andre jenter også gikk uten sminke rundt på senteret med hud som ligner min.. Det fikk meg til å tenke at den sperren jeg har bygget meg har jeg laget selv, det at jeg må se “flawless” ut på alle bilder er jo noe jeg selv har bygget opp rundt meg som en murvegg som ble så solid at jeg ikke kunne rive den ned igjen. Uten å en gang tenke skikkelig over det har jeg litt etter litt gjennom årene stengt meg selv inn i en verden jeg trodde jeg “måtte” være i for å bli godtatt på den måten jeg så sårt ønsket. Med hjelp av venner, familie og støttende lesere har jeg sett at dette er helt feil. Jeg er ikke nødt for å vise meg på noen som helst måte for å bli godtatt, jeg kan bare være meg selv og legge ut bildene som de er. Med eller uten sminke, uten å pynte på sannheten. 

Jeg merker at jo mer jeg slår gjennom den murveggen nå jo bedre føler jeg meg! 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

Er det rart å si at jeg føler jeg har vunnet en premie? Jeg føler meg så mye bedre, ikke bare fordi jeg er ærlig med følgerene jeg har men fordi jeg er ærlig mot meg selv. Fordi jeg har turt å gjøre noe med problemet mitt! 

Jeg hadde ikke trengt å skrive om dette, jeg hadde ikke trengt å vise dere dette og sannheten er at jeg var livredd når jeg postet første innlegg om huden min, jeg hadde lyst å slette det igjen så fort det var publisert. Takket være en god venninne som sa: følgerene dine vil sette pris på det og du vil ha godt av det så gjorde jeg det. Og det var for meg det første skrittet mot å bygge meg selv opp igjen. Selv om jeg ganske snart skal begynne på behandlinger mot problemet er det viktig å vokse personlig også på veien, jobbe med det innvendig og bygge opp selvtilliten min, selvbildet mitt. Det nytter ikke bare fikse noe på utsiden og la det som plager deg på innsiden stå stille og bygge seg enda høyere murer. Jeg tror det er viktig for meg å konfrontere det som skremmer meg og det er det jeg gjør nå… 

 

UTFORDRING NR.1 – INGEN HUDSMINKE OFFENTLIG

I dag valgte jeg å gjøre noe jeg syns er SÅ vanskelig, noe som har vært en hindring for meg siden problemene med huden min startet i 14-års alderen. Jeg utfordret meg selv slik som jeg skrev i forrige innlegg jeg hadde lyst til – å gå på et senter med en venninne helt uten hudsminken og smile, være glad og ikke skjule ansiktet mitt. Jeg la skjerfet igjen hjemme, tok håret opp i en hale og hadde kun sminke på bryn og vipper. Det føltes såå nakent og i det jeg gikk inn på senteret kjente jeg et sug i magen. Det er ikke sikkert det føles så ille for alle andre, men for meg har dette vært noe som virkelig har plaget meg over så lang tid at det har blitt totalt uaktuelt å legge ut et u-retusjert bilde av meg selv på sosiale medier eller dukke opp offentlig eller egentlig bare rett ut døren uten sminken min. Jeg har bygget meg opp et lite image om at jeg er en “beautyperson” som elsker sminke, looks, trender etc men sannheten er jo at jeg lenge har gjemt meg og det er det jeg prøver å vise dere, at det går an å snu tankegangen og gjøre noe som til slutt får deg til å føle deg mer komfortabel med deg selv. 

Jeg skal skrive mer om hvordan det gikk og føltes på senteret i dag. For meg er dette som nevnt veldig vanskelig.. Jeg prøver vise meg selv at jeg har godt av å komme meg utenfor “perfeksjon” boblen min og godta at huden min aldri blir helt perfekt selv om jeg skal behandle den. 
Jeg har vært plaget av såpass heftige akneutbrudd at det gjorde vondt å smile fordi kinnene mine var så betente, disse utbruddene som hyppig har vært der har gitt meg arrene jeg står igjen med. 

Fremover vil jeg utfordre meg selv og jeg setter pris på all den fine støtten dere gir meg, det får meg til å få et ekstra dytt bak til å bare gjøre det. For dette handler faktisk om å utvikle meg selv, bygge opp selvtilliten på riktige grunnlag og ikke poste tilgjorte bilder.
Utfordringene jeg skal gi meg er å gå oftere og oftere uten sminken ute offentlig. Etterhvert vil jeg prøve en hel uke uten, etter det igjen en hel mnd. Tenk hvor mye huden min i tillegg får puste da! I tillegg til at jeg venner meg til at det er greit å vise seg som man er. 

SONY DSC

Det føles nok bare verre for meg enn alle andre ser..
Jeg føler jeg tar flere og flere steg i riktig retning nå. 

DETTE GIR UNGE JENTER UREALISTISKE FORBILDER

Akkurat nå har jeg en stein med pigger i magen som får alt inne i meg til å vri seg, skal jeg virkelig poste dette etter å ha gjort det så lenge? 
Hvorfor skal det føles så vondt og vanskelig å poste et bilde som viser meg som jeg ser ut i virkeligheten? 

Det har gått så langt at jeg klarer det ikke mer. Jeg orker ikke være et falskt forbilde for noen, jeg orker ikke gi urealistiske bilder av hva som er “goals”
Jeg vil ikke være en person som pynter på sannheten bare for noen ekstra likes og følgere på instagram, bare fordi jeg ville være en av dem som viser fine makeuplooks på en beautykonto. De siste dagene har vært tøffe for meg på godt og vondt, jeg har tatt en helomvending fordi jeg innser hvor usunt dette faktisk er. Jeg ser at det gjør meg mer vondt å legge ut et bilde jeg ser perfekt ut på enn et hvor jeg har mine skavanker. Jeg syns det gjør vondere fordi det å få skryt for et bilde du vet du har redigert bort mye på er komplimenter du får fordi folk tror du er noe annet enn du er, de ser opp til deg og vil ha alle dine “tips” fordi du har fremstått som feilfri. Men å legge ut et nakent bilde som viser sannheten, å få skryt av deg selv da, det gjør noe helt annet med deg… Det har jeg erfart siste dagene etter jeg hoppet utfor et stup. Det føles ut som hjertet mitt knuser og bygger seg opp igjen enda sterkere. Jeg føler faktisk at selvtilliten får lov å vokse på riktig grunnlag. 

I neste uke skal jeg filmes uten sminke på klinikken, jeg skal fortelle dere hvem jeg er, jeg skal vise dere meg… Jeg gruer meg, samtidig som jeg vet det vil være bra for meg. Jeg tror videoen blir tøff og jeg tror ikke jeg kommer til å klare å holde tårene tilbake. Jeg har gjemt meg bak retusjeringen, bildene, sminken og appene så lenge nå. Jeg har sett opp til idealer som jeg innser kan sitte bak skjermen med akkurat samme problemer som meg eller andre og det smerter meg å skrive at samfunnet har blitt så “generasjon perfeksjon” som noen kommenterte på et av mine innlegg på facebook og det er SÅ sant. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å endre retning på denne måten, kanskje fordi jeg hadde satt pris på å se noen jeg så opp til gjøre noe sånn? Kanskje jeg ikke orker å pynte på sannheten mer? Jeg ser i vertfall at det å være “perfekt” finnes ikke. Jeg har arrene mine, jeg har porene, jeg får svett hud og T sone, jeg har poser under øynene og for første gang på så lenge jeg kan huske så ser jeg nå at det er helt i orden. 

Flere ganger har jeg møtt eller sett personer jeg vet ser bildene mine på nettet, de ser meg i virkeligheten og jeg har reagert med å tenke: Ånei! Nå ser de huden min, nå ser de hvordan jeg egentlig ser ut. Er ikke det grusomt? Det gjør meg så trist å tenke på, derfor har jeg laget en utfordring til meg selv, noe jeg vet kommer til å bli veldig vanskelig. 

Jeg skal tørre å dra på et spisested med venninner helt uten hudsminke og jeg skal smile, jeg skal være meg selv og jeg vil vise at å gå uten masken en dag blant andre mennesker gjør deg ikke noe styggere enn når du gjemmer deg bak noe som i følge min erfaring bare forverrer det som egentlig er  problemet. Jeg har også bestemt meg for å ikke poste flere retusjerte bilder, skal folk like bildene mine så skal jeg vite med meg selv at det de ser er meg. Jeg håper jeg klarer å gjøre det, mest for min egen del men også for de som leser dette. Det er OK å poste et uredigert bilde, det er ok å vise deg slik du er, men viktigst av alt… Det er ok å ta av sminken og være glad! 

Jeg vil ikke være med på å skape urealistiske idealer for andre mer, jeg vil bare være meg.. 

JEG KAN IKKE TRO DET – JEG SKAL FIKSE HUDEN

WOW.. For en dag, jeg har blandede følelser akkurat nå! Dagen startet med et til møte med klinikken Frøken Dings i Bergen i dag etter å ha vært på konsultasjon der i går. Vi har inngått en avtale om samarbeid hvor de skal ordne huden min i ansiktet så bra som overhodet mulig, vi skal innom en del forskjellige behandlinger og det er en lang prosess, jeg vet det aldri kommer til å bli helt perfekt men det er helt ok. I bytte mot et samarbeid skal jeg vise dere en ekte reise uten noen form for retusjerte bilder. Det blir heftig, det blir vondt, det blir hovent, flass, rød hud og stikk. Jeg får også en personlig reise av dette hvor jeg skal utfordre meg selv til å gå uten sminke i byen. Filmes uten sminke og fortelle min historie, det dere skal få se er nakent og sannheten. Jeg har tårer i øynene i skrivende stund og kan ikke tro at jeg er så heldig som skal få hjelp til noe som har plaget meg mer enn jeg klarer forklare i så mange år nå! 
Vi skal også bygge litt struktur og fylde i ansiktet mitt, kinnben skal fylles litt naturlig samt huden skal bedres, alt på en naturlig måte for å gi ansiktet mitt glød, form og smidighet igjen. Leppefillers skal jeg kutte helt ut. Jeg vil se fresh og glad ut, lære meg å gå uten sminke og vise dere hvordan dette foregår. 

Det kommer til å bli sterke bilder, action og en del “behind the scene” bilder. Dette er vonde behandlinger som tar tid, arrdannelser er ikke en quickfix.. 
Jeg setter så uendelig stor pris på all støtten dere har vist meg siste dagene, dere gir meg mye motivasjon til å gå gjennom dette og vise dere meg, tankene mine og hvordan en slik prosess på en klinikk er. Jeg er i gode hender, profesjonelle damer skal i en god stund fremover gjøre sitt beste for å gi meg tilbake selvtilliten min, hjelpe meg å godta at selv om vi fikser mye av det blir det aldri perfekt og at det ikke gjør noen ting. For vi er jo alle sammen bare mennesker med hver våre “feil” 

Jeg gru/gleder meg til å komme i gang, jeg tror bare ikke det har gått opp for meg at dette skal skje. Dette er STORT, ikke bare det at jeg får hjelp og et samarbeid, men at jeg har vist meg så naken og skal ha en blogg uten retusjerte bilder. En blogg med et menneske som har arr, kviser, akne. Noe som så mange andre også har. Vi skal ikke måtte skjule oss. Vi skal ikke måtte snurre et skjerf rundt ansiktet ute blant folk og heller ei måtte retusjere et bilde for å føle du “kan” legge det ut. Dette blir en blogg med min personlige utvikling, dette blir helt motsatt av hva jeg har gjort før.. Jeg håper jeg klarer holde det jeg lover dere nå og virkelig vise dere at ingen er perfekte, uansett! <3 

Jeg gråter av glede og vit at når jeg stod opp i morges og sjekket facebook gråt jeg, bare når jeg skriver nå renner tårene. Dere har hjulpet meg å innse at å vise feilene sine ikke er farlig og dere har skrevet så mye fint. Tusen takk! 

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC

SONY DSC
Jeg håper dere vil følge den nye veien jeg har valgt og jeg håper at du som leser dette med et problem som plager deg vet at du er vakker uansett! 

SONY DSC

– Im a real person with real flaws.. <3 

SANNHETEN BAK BILDENE

Dette er ikke enkelt for meg å poste i det hele tatt, faktisk så får jeg skikkelig klump i magen bare av å starte på innlegget.. 
Det begynte når jeg var 14, jeg fikk store akneklumper under huden i ansiktet tett i tett langs kinnene mine, til å begynne med trodde jeg det ville gi seg og at jeg bare hadde fått et “kvise utbrudd” 

Det jeg ikke visste var at dette var bare begynnelsen på noe som ville plage meg veldig i årevis etterpå. Uansett hva jeg prøvde ville ikke de betente klumpene i huden min gi seg, de begynte å lage dype arr over hele kinnene mine. Nå i en alder av snart 23 år sitter jeg igjen med resultatet av noe jeg faktisk vil kalle en lidelse, en lidelse fordi det går så hardt utover selvtilliten din, spesielt når det er i ansiktet. Jeg har alltid følt et behov for å skjule ansiktet mitt. Jeg kan huske ganger jeg har tydd til tårene fordi jeg var tom for brunkrem og ikke hadde penger til ny der og da, ikke har jeg kunnet gå uten sminke på butikken og på sitt verste når jeg var rundt 16-17 år kom jeg ut av dusjen en morgen og så meg i speilet. Jeg ble så sint og lei meg, jeg begynte å gråte av mitt eget speilbilde og i sinne og fortvilelse fant jeg frem klorin og en svamp. Jeg duppet hele svampen i klor og skrubbet ansiktet mitt rødt og blodig i håp om å få bort de “ekle” klumpene i ansiktet mitt som satt røde merker og arr overalt! Det gjorde SÅ vondt og jeg gråt enda mer, ansiktet mitt hovnet opp og jeg så ikke ut. 

Jeg har hundrevis av ganger klikket meg innpå “instababes” og såkalte kjendiser med sminke og beauty kontoer på instagram og ønsket jeg så ut som dem. Plutselig fikk jeg min egen beauty relaterte instagram som ganske fort fikk 10 K følgere. Jeg gjemte meg bak en fasade av redigerings apper, programmer og en god del retusjering. Jeg postet bilder, fikk mye respons og mange som ville vite hudrutinene mine, nå klarer jeg ikke mer. Jeg har jo blitt en person som gjemmer meg, en som ikke er ærlig på bildene sine og det ønsker jeg ikke å være. Jeg har ikke lyst at noen skal se bilder av meg og tenke: Sånn, sånn vil jeg også se ut uten at sannheten er der. Jeg vil ta opp dette problemet fordi det er så utrolig mange som sliter med akkurat det samme og jeg ønsker å vise en ærlig side av meg selv. Være den jeg er! Dette er vondt, det er sårt og det plager meg.. Til tross for det så er det ok, og jeg er ikke alene om det. 
Jeg tar av meg masken og viser dere hva som er sannheten, hvordan jeg faktisk ser ut og jeg håper dere viser respekt. 
SONY DSC
På denne bloggen kommer jeg aldri til å poste retusjerte bilder, om jeg behandler huden vil jeg vise dere “reisen” med ekte uretusjerte bilder og jeg ønsker dere skal få se meg som den jeg er uten filter. Jeg føler meg ikke stygg, men ikke er jeg perfekt heller! Det er ingen.. 

Du som leser dette, som kanskje kjenner deg igjen i teksten. Vit du ikke er alene, vit at de såkalte “instajentene” ikke alltid er så perfekte som det ser ut på bildene, husk at DU er også vakker og vit at veldig ofte så er ikke det man ser så ekte som man tror. 

Jeg tar av meg masken for dere.. Fordi vi er bare mennesker alle sammen, uperfekte vakre og unike mennesker. 
Men mest av alt, jeg tar av meg masken for MEG, fordi jeg ønsker å vise at man kan, fordi jeg vil ikke gjemme meg lenger og fordi jeg må lære meg at et bilde med arr, et bilde av meg uten retusjering ikke er farlig å vise.